Neida, jeg har ikke høydeskrekk!

mai 01, 2015

Neida, jeg har ikke høydeskrekk!

Sverre på toppen av 10-meter'n på Hvalstrand bad.

Etter at jeg fikk beskjed om at jeg hadde føflekkreft, fant jeg ut at jeg skulle få meg et nytt motto (i hvert fall nå i den kjedelige ventetiden før jeg skal inn på sykehuset). Det er så enkelt som Ha det gøy - hver dag!

I dag tok det lang tid før vi kom oss ut av huset. Jeg var ikke i verdens beste humør, og det tror jeg smittet litt over på familien.

Da naboen ringte for å snakke om noe, avsluttet han med å si "Hvis dere ikke har noe å gjøre i dag, så burde dere ta turen ut til Hvalstrand bad, for her er det helt fantastisk nå, og flere aktiviteter for ungene. Vi kom hit nettopp"

Da var den oppfordringen tatt, og vi kastet oss rundt og dro av gårde (vel den rundt-kastingen tok vel 2 timer, så noe Lynet McQueen ut døra var vi ikke).

Askers beste badestrand

Da vi kom fram til Hvalstrand bad var det god plass på parkeringsplassen, og det første vi hører når vi går ut fra bilen er "takk for innsatsen da, da var vi ferdig å pakke ned alt for denne gang".

Aktivitetene for ungene var tydeligvis akkurat ferdig, men det stoppet ikke denne familien.

Vi hadde bestemt oss for å kose oss, og det gjorde vi.

Sverre plukket skjell på stranda, prøvde seg på fisking med en snor, og mens knøttet sov i vogna, kunne vi leke kjærester på en benk.

Ikke høydeskrekk nei

Trappen til himmelen! Så høyt er 10 meter.

For å utfordre Sverre (4 og et halvt år), så hører jeg plutselig meg selv si:

- Sverre, skal vi gå opp på toppen av stupetårnet?

- Ja, det kan vi gjøre. Men blir det ikke litt kaldt å hoppe ned i vannet da mamma?

- Jo, det er alt for kaldt, så det skal vi ikke. Vi går bare opp, og så går vi ned igjen samme trappen etterpå, svarer jeg.

Guttungen løper bort til tårnet som fra der vi sto, ikke virket så høyt.

Så ser jeg trappa opp.

Den er som en stige som går rett opp i himmelen!

Shitt, hva har jeg gjort?

Vel, jeg har jo ikke høydeskrekk, så det går fint, tenker jeg. (Den eneste bekymringen min er at jeg vet jo ikke om Sverre har høydeskrekk, og så tenker jeg at den trappe-stigen er litt vel bratt for en fireåring)

Men han klatrer fort og bestemt rett opp, og før jeg vet ordet av det står vi på toppen av tårnet, og svever i overkant av 10 meter over havet. (det er lavvann, så da var det sikkert 11-12 meter!)

Jeg kjenner at det svirrer rundt i hodet på meg, og priser meg lykkelig for at det er et håndtak midt på der hvor man kan holde seg fast.

- Hold deg godt fast her, sier jeg til Sverre som tydeligvis ikke lar seg affisere av høyden.

Han gjør heldigvis som han får beskjed om, og mens mor famler fram kameraet for å ta et blinkskudd av gutten der oppe, tviholder jeg på håndtaket i midten. (Må ha sett litt vettskremt og patetisk ut, for et par ungdommer som sto der da vi kom, ser på meg og smiler med et "stakkars-deg"-smil)

Sverre smiler, jeg knipser, og når han begynner å prate om å gå lengre utpå kanten for å se om vi ser noen fisk, kjenner jeg at panikken begynner å feste seg i topplokket mitt, og jeg må få oss ned der i fra før det blir for sent.

Jeg må gå først ned for å sikre Sverre, men han klatrer heldigvis ned som om han ikke har gjort annet i hele sitt liv. Stiger er tydeligvis ikke en utfordring for en fireåring lengre.

Vi kommer oss fort ned igjen, og jeg kjenner at pulsen dundrer i ganske høyt tempo.

Så mye for å tro at man ikke har høydeskrekk. Når fikk jeg dét da, lurer jeg på når vi går bort til mannen, og knøttet som fortsatt sover.

Men jeg er glad jeg gikk opp der. Man kan jo i hvert fall ikke la en sånn ting få sette seg fast som en fobi. Bare å utfordre seg selv hele tiden. (trodde dog ikke dette skulle bli en utfording for meg, men jeg har tydeligvis blitt eldre siden sist jeg sto på toppen av et stupetårn!)