Det er bare én dag dette er lov!

Sverre er enig i at is til frokost er en god tradisjon!

Etter å ha stiftet egen familie og fått to smårollinger, tenker jeg ofte på hva slags minner jeg ønsker å skape for de små, som de kan se tilbake på som lykkeøyeblikk fra barndommen.

Små ting som de kan si at slik pleide vi å gjøre det hjemme, eller mamma og pappa sa ofte at...

Ikke alt kan planlegges

Man husker jo selvsagt både hyggelige og mindre hyggelige øyeblikk, og alt er jo med på å forme deg som person. (ganske skremmende egentlig)

Selv husker jeg godt første gang jeg trynte skikkelig på sykkelen min og fikk tidenes kjøttsår på kneet. Jeg husker en katt som skremte livet av meg på vei inn i barnehagen og jeg husker godt hvor vondt det var å ha kusma (men da fikk jeg min første Barbie dukke, så det var ikke så ille allikevel).

Skapte gode minner

Men i andre enden av skalaen fra tidlig barndom sitter små gyldne øyeblikk som mamma og pappa har vært med på å skape.

Jeg husker godt da pappa tok meg med inn til bakeren, ikke utsalget, men selveste bakeriet, og jeg fikk se hvordan skoleboller og kaker ble laget (og selvsagt fikk jeg smakeprøver), eller når han tok meg med på brusfabrikken hvor jeg endte opp med å komme ut med en hel kasse brus. (Det var skikkelig stort i de dager, med en hel kasse brus!)

Jeg husker hvor stolt jeg var da mamma tok meg med inn i bankhvelvet i banken hun jobbet i, og når jeg fikk være med som "svømmeinstruktør" på svømmekursene hun var lærer for. Eller når jeg var den førset i klassen til å få lov til å ha klassefest til bursdagen min. (tror i hvert fall jeg var først, rart hvordan minner vil ha det til at det sikkert er rett). Og hvordan de alltid stilte opp og var med på svømmestevner og overnattingsturer på diverse idrettsarrangementer.

Mestringsfølelsen

Selv om det den gang krevde store overtalelser, så husker jeg godt hvordan det kriblet i magen da pappa bærte meg over til farmor i en sovepose. Jeg lå inni posen og han bar meg som om at jeg var sekken til julenissen. Han ville sikre at jeg ikke fikk klaustrofobi, og etter det husker jeg at jeg overvant flere barrierer.

Mestringsfølelse er viktige minner!

De spesielle dagene

Men de tingene det er lettest å skape gode minner fra, er jo rundt høytider og ferier.

17. mai en perfekt minnedag. Derfor har jeg i det siste tenkt på hva jeg synes det er viktig at guttene mine husker fra barndommens nasjonaldagsfeiring.

Det første jeg har innført og som jeg synes er en viktig tradisjon er dette:

På 17. mai spiser vi is til frokost (om vi vil da). Og vil du ha 2 stykker, så får du det!

Det er foreløpig så langt jeg har kommet. Guttene er jo ikke så gamle ennå, så jeg har ennå tid til å innføre nye og forhåpentligvis populære tradisjoner denne dagen. Sverre ser ut til å være enig i at isfrokost er en fin tradisjon, så da holder vi i hvert fall på det.

Tradisjoner

I tillegg til is-spising synes jeg det er hyggelig at familien samles, at vi spiser god mat, at vi prøver å ha en avslappet dag, og at guttene får en 17. mai-leke hvert år (det fikk jeg, og det husker jeg var stas å plukke ut i uka før den store dagen. En trompet et år, en rød-hvit-blå fløyte året etter).

I tillegg har vi de siste to årene nå vært i skolegården på Blommenholm skole hvor Sverre har fått prøvd seg på flere morsomme aktiviteter.

I fjor tok det i hvert fall en måned før han sluttet å snakke om potetløpet han hadde vært med i på 17. mai.

I år var det stor stas å bruke stor sparkesykkel med to hjul, gå på styltrer, og å springe fortere enn de store guttene i det nevnte potetløpet. (Blir det OL-gren noen gang? Potetløp altså? Da hadde han kanskje hatt en sjanse der, gitt iveren år etter år for den nevnte potetsporten)

Når han begynner på skolen om ikke så alt for lenge, så blir det selvsagt viktig med barnetog og korpsmusikk, og da kommer nok først og fremst mor selv til å skape minner for seg selv, for jeg er redd jeg kommer til å stå langs veikanten og gråte av stolthet når poden går forbi. (er så alt for lettrørt, at det nesten er plagsomt).

Her er noen bilder fra søndagens feiring!

Ha en fin uke alle sammen (det skal nemlig ikke jeg ha).

Her er fire av de fem som betyr mest i livet mitt! Mormor, Sebastian, Morfar og Sverre.

Slik så vi ut på 17. mai i år. Mannen i staselig bunad, knøttet i arvet matrosdress etter storebror, og Sverre i ny skjorte og bukse. (Ja, jeg skal komme inn i den alt for lille bunaden min til neste år…)

Sverre i potetløpet på Blommenholm skole. Han elsket det!

Stor stas med stor sparkesykkel med kun to hjul. Selv har han en liten en med 3 hjul. (kanskje på tide at han får en ny…)

Vanskelig med gøy å få det til (med pappas hjelp)! Styltrer er tydeligvis noe vi kan lage selv og ha stående i bakgården.

Snekkerferdighetene ble finpusset i skolegården.

Sebastian og meg mens vi står og venter på at resten av familien kjøper kaffe og kaker. Lurer du på hvor den fine 17. mai sløyfen min kommer fra, så er svaret selvsagt Bergen. Hvem ellers har en paraply på sløyfen. Har fått den av svigers, og den er kjempefin og lang. Helt ok da å stille i kjedelig svart jakke blandt alle bunadene.

Sebastian likte det lille flagget sitt.

Etter å ha kommet hjem fra leking i skolegården, var det bare å ta fram stigespillet som Sverre hadde vunnet etter å ha utført alle aktivitetene der. Ville guttungen spille, så var det bare å stille opp. Alle ble med, mens knøttet tok seg en velfortjent liten lur.

MESTRINGSFØLELSE for mor! Min første Pavlova-kake noen sinne! Skal innrømme at jeg ble ganske stolt av resultatet. (selv om modern hjalp meg med den vanskelige biten - å skille eggehviten fra plommen

Pavlovakake in the making! Her var jeg veldig usikker på hvordan kaken skulle bli, for det var jo så utrolig mye marengs!

Marengsen etter at den akkurat er satt i ovnen. Jeg tenkte det var viktig at den skulle se litt "tilfeldig" klasket sammen ut. Derfor litt røff i kantene.

Nammi-jammi. Vi spiste halve kaken på 17. mai. God var den, selv om den sikkert kunen vært seigere i midten, og smakt litt sterkere av vaniljekrem på toppen. Men god til å være første gang!