3 dager på Radiumhospitalet og én god beskjed!

Slik lå jeg altså nyoperert og salig på Radiumhospitalet.

Jeg hadde gruet meg som et uvær til å gå inn på Radiumhospitalet i forrige uke, med viten om at jeg skulle gjennom én dag med undersøkelser, én dag med operasjon og mest sannsynlig en natt før jeg kunne bli utskrevet dagen etter.

Hva ville de finne?

Ville noen snakke om det ekkle ordet spredning?

Hvor vondt ville det gjøre etter operasjonen?

Spørsmålene var mange, og jeg hadde gjort mitt beste for ikke å tenke så mye på det. (Lover å komme med en liste senere på x-antall ting å gjøre for å holde humøret oppe i en vanskelig tid!)

Tid for undersøkelser

Da undersøkelsesdagen rant opp, var jeg ved sedvanlig godt mot. Hadde med meg min bedre halvdel, og var forberedt med magasiner, iPader og snacks i veska for en lang dag på hospitalet.

Men i dét vi kommer inn der og registrerer oss, (selvsagt i veldig god tid), så sier ei dame:

- Åh, er du her allerede? Så fint! Da kan du komme inn her.

Det var jo flott, tenkte jeg. Nå slapp jeg å sette meg ned å begynne å grue meg!

I sekundet etter får jeg meg nok en hyggelig overraskelse.

Overlegen som kommer inn for å undersøke meg på nukleærmedisin (der de sprøyter inn radioaktivt stoff i deg for å finne den rette lymfeknuten å ta bort), ja han overlegen, han KJENTE jeg!

Det var ingen ringere enn verdens hyggeligste fyr fra ei forening jeg er med i, og i stedet for et kjipt håndtrykk og dårlig stemning i kjelleren der, så ble det en GOOOOD klem og en tommel opp om at dette skulle de gjøre alt de kunne for å fikse.

På sekundet følte jeg at lykken var på min side.

Kunne jo selvsagt blitt kjipt å kjenne noen der, men jeg tenkte kun at det var positivt, og jeg følte jeg kunne stille han alle spørsmål jeg hadde svirrende rundt oppi hodet, og han svarte så godt han klarte. (Det var litt av en lettelse)

Etter å ha vært radioaktiv hele formiddagen, bar det inn til ultralyd.

Der konstaterte de at de lymfeknutene var så små at det i hvert fall ikke kunne konstateres med en gang at det var spredning. (Takk for dagens deiligste beskjed)

Slik blir man undersøkt på nukleærmedisin.

På operasjonsbordet

Dagen etterpå var det grytidlig oppmøte på samme sted.

Jeg ble tegnet litt på av kirurgen, fikk beskjed om hva som skulle skje, og så var det bare å kle på seg en sånn sexy sykehus-skjorte og spasere inn på operasjonssalen.

Det var litt av en surrealistisk opplevelse. Til bare å ha blitt hasteoperert én gang før, føltes det som for første gang i livet å gå inn i et romfartøy og frivillig legge seg på laboratoriebenken for å bli forsket på.

Store lyskastere, folk innpakket i grønne klær og munnbinn, og masse rare ting man kun har sett på film før.

Jeg kler litt motvillig av meg (det var kjempekaldt der inne) og legger meg på benken.

Så begynner anestesilegen å snakke om hva som skal skje.

- Pust litt inn her. Det er kun oksygen. Vi sier i fra før vi gir deg noe mer. Så må du bare tenke på noe fint. Vi pleier å sende folk til KARIBIEN her, sier hun med et stort smil og et forsøk på å gi meg noe hyggelig å tenke på.

HUN SKULLE BARE VISST!! tenker jeg der jeg ligger med oksygenmaska på og ikke kan svare tilbake.

Jeg skulle jo faktisk ha vært akkurat der NÅ, men i stedet ligger jeg her på benken og hører på at dere vil sende meg dit! Ja ja, det er jo godt ment tenker jeg, og så hører jeg noe om at nå skal jeg sove, og så er jeg borte.


Dagen går med til oppvåkning fra narkorus (er det ikke morfin de bruker da?), og på sen ettermiddag får jeg endelig møte min kjære som har vært hele dagen på sykehuset og ventet på meg.

- Du hadde ganske vondt, så du trengte ganske mye narkose, og ganske mye smertestillende rett etterpå også, sier en sykepleier til meg som forklaring på hvor timene har blitt av.

Her trodde jeg et øyeblikk at jeg var på kino, så glad var jeg. (eller neddopet, alt etter som)

Kosekveld på Radiumhospitalet

På kvelden når de andre på rommet begyenner å falle til ro, er jeg opplagt. Skikkelig opplagt! Jeg har jo sovet hele dagen, og nå begynner jeg å komme litt mer tilbake til meg selv.

Mannen må komme seg hjem til barna, men før han gjør det, kommer han på en super idé.

- Skal jeg kjøpe en potetgull og en brus til deg, så kan du se på iPaden og kose deg litt etter at jeg har dratt?

Som sagt, så gjort, og mens jeg hørte at den ene etter den andre begynte å snorke til på rommet, satte jeg der lys våken etter å ha snudd døgnet, med iPaden i fanget, høretelefoner på ørene, chips i en skål og brus i glasset.

Jeg var så lettet over at operasjonen var over, at jeg for en liten stund glemte meg bort og trodde jeg var på kino! Det var verdens beste følelse.

(Men så kom natta, og den var selvsagt ikke like god. Fikk ikke sove, hadde vondt og lå bare å gnudde i senga.)

Den store venting

Dagen etter ble jeg skrevet ut, og da begynte for alvor den store ventingen!

Med beskjed om ikke å røre eller anstrenge armen (kjempelett når man har en 11 måneders liten gutt å holde rede på), og med vondt både her og der, så har ikke akkurat dagene fløyet av gårde. (heldigvis har man familie rundt seg, hvis ikke hadde det ikke gått!!)

Jeg stinker (neida, sier familien, det gjør du ikke) for jeg får ikke lov til å dusje, og puppene henger på tørk fordi det gjør for vondt å ha på BH. (Føler meg som en hippie fra 60 tallet som ikke vil være hippie).

Mamma hjalp meg heldigvis med å vaske håret i går, så etter det har jeg følt meg litt bedre.

Verdens beste telefonbeskjed

Men i går kveld ringte legen min med verdens hyggeligste beskjed!

- Jeg måtte bare ringe deg i kveld! Jeg har fått de første resultatene, og det er INGEN SPREDNING TIL ARMHULEN!

Jeg gikk nesten i bakken av beskjeden. Snakk om deilig!! Hele familien ble helt fra seg av lettelse.

SÅ NÅ VENTER JEG BARE PÅ ETT RESULTAT TIL, om det er spredning i umiddelbar omkrets av føflekken.

Jeg håper å få svar om ikke så alt for lenge. For denne ventingen er virkelig ikke morsom! Men jeg er veldig positiv og håper på det beste!


Et par andre bilder fra mine dager på hospitalet:

Man har galgenhumor når man skal på et skummelt sted som Radiumhospitalet. Både jeg og gubben syntes det var moro at jeg skulle på Nukleærmedisin, et sted som tydeligvis var likeverdig med makuleringsmaskin og avfallsrom.

De har i hvert fall fin utsikt fra toppetasjen på Radiumhospitalet. Det er jo noe...

Fikk skikkelig god mat når jeg våknet. Viltgryte med rosenkål og potetmos. Smakte fortreffelig!

Slik våknet jeg etter natt på hospitalet. Jeg kjente nemlig at den skikkelig gode søvnen kom snikende sånn i 7 tiden på morningen, og da var jo hele sykehuset våknet til liv igjen, så i desperasjon etter mer søvn, hadde jeg tatt dette bladet og lagt over hodet for å holde verden ute.
Hadde trykksverte i panna da jeg våknet, noe jeg ikke oppdaget før legene og kirurgene hadde vært der og hilst på meg. Ja, ja.