Jippi! Kreftfri og friskmeldt sa legen (i hvert fall med verdens største sannsynlighet!)

Kjære venner, bekjente, blogglesere og andre som har vært innom her den siste måneden.

Dagen i dag har bare vært helt fantastisk!

Visste ikke om jeg skulle le eller gråte på Radiumhospitalet! Det ble så overvelmende. Jeg kunne jo ikke juble av hensyn til alle andre der, men jeg fikk en liten sjokoladebit på apoteket der, så det ble feiringen. Kaffe og sjokolade!

Jeg hadde time til oppfølging på Radiumhospitalet i dag, og naturlig nok hadde jeg gruet meg. (kjenner jeg tappes av energi hver gang jeg skal til en lege og snakke om kreft), men i dag ble en gledens dag!

- Som du vet fikk vi tilbake prøvene fra under armhulen, og de var positive. Ingen kreft der, sier kirurgens om opererte meg før han fortsetter.

- Vi venter bare på svar fra ryggen, men der forventer vi ikke å finne noe. Hvis det har spredd seg en liten "satelitt" utenfor føflekken, så er den mest sannsynlig så liten at den også er tatt bort nå. Med andre ord er du kreftfri nå og skal kun følges opp av fastlegen din de neste årene, sier han med et stort smil. (veldig fritt etter hukommelsen)

- Men må jeg vente på prøvene for å vite om det blir noe mer? sier jeg nervøst.

- Nei, egentlig ikke. Det er så utrolig skjeldent at de finner noe mer der, at jeg vil ikke tro at det er tilfellet. Og finner de noe, så er det som sagt mest sannsynlig tatt så mye rundt det, at du ikke skal opereres igjen, avslutter han før han ber om å få se på operasjonssårene.

Han røsker av bandasjene, og er godt fornøyd med egen jobb.

- Dette blir veldig fint. Nå trenger du kun å skrubbe bort alle tegningene mine, sier han med fortsatt verdens største smil.

Og med beskjed om at jeg nå kan dusje så mye jeg vil (takk Gud det skal bli deilig å ikke gå rundt å stinke lengre!) og med råd om å tape over operasjonssårene hele sommeren slik at de ikke blir eksponert for sol, så var jeg ute av døra der nesten fortere enn svint.

Jeg må fortsatt være litt forsiktig med armen, og fikk komplementer for at jeg tydeligvis hadde klart å holde den i ro, siden det ikke hadde blitt betennelse i såret, noe det fort kan bli.

(Mannen mente at det var dårlig gjort at jeg fikk komplementer for det, når det egentlig var han, modern og fadern som burde fått det, siden det var de som hadde gjort alt mens jeg bare hadde sittet med armen på en pute, haha)

Tilbakeslag

Fortsatt er det mulig at kreften kan komme tilbake. Kreftmonsteret vil sitte på skulderen i hvert fall 2 år, for de fleste som får oppblussing av kreften igjen, så skjer det innen de to første årene. Og oppfølgingen går over 5 år, så helt kvitt dette monsteret er jeg ikke ennå.

Men jeg har tenkt å ta denne seieren nå, og ikke tenke på at den kan komme tilbake (skal i hvert fall prøve så godt jeg kan)

Sjekk deg selv

Til slutt vil jeg bare komme med en oppfordring til alle!

Gå til legen og sjekk føflekkene dine!

Har du mange er det større sjans for at det kan være noe, og ser de merkelig ut, ja så få dem sjekket. Min var svart.

Og så var det dette med sol da.

Hvor brun må egentlig et hvitt menneske være? Hold deg unna soling fra klokken 11.00-15.00 sa legen til meg, bruk solvett, og bruk solkrem med høy faktor!

Men han forsikret meg også om at det var helt greit å være på stranda, men at man kanskje ikke trengte å ligge å grille seg. Og etter jeg har fått barn, så er ikke akkurat det noe problem, det med å ligge i ro altså!

Tusen takk for støtten

Og så må jeg bare si takk! Tusen tusen takk! Det har haglet inn med hyggelige meldinger etter at jeg valgte å dele denne kjipe tiden med dere. Jeg har hentet energi av hver og én av alle de hyggelige meldingene, samtalene og tomlene opp jeg har fått.

Noen har delt sine historier med meg om egne erfaringer. Det har hjulpet å ikke føle seg alene i dette. For de av dere som står midt oppi noe; vit at jeg tenker på dere, og ønsker dere alt det beste!

Og så håper jeg at litt åpenhet kan hjelpe noen andre. Hvis flere sjekker seg (og det vet jeg flere har gjort i det siste!) så kan flere også bli friske av dette. Det å oppdage det tidlig er visst det aller viktigste!

Stor klem til dere alle!
Hilsen en overlykkelig Beate