Både positivt og negativt på Radiumhospitalet

Meg utenfor Radiumhospitalet.

Jeg hadde gruet meg skikkelig til å dra til Radiumhospitalet på mandag. Det er noen dager siden nå, men først nå er jeg klar til å skrive om det.

Følte nemlig jeg fikk både positiv og negativ informasjon, og jeg har måttet tenke litt mer igjennom det for å få det til å synke inn.

Første møte med Radiumhospitalet

Bygningsmassen som møter deg når du kommer opp fra parkeringshuset er som tatt rett ut fra en øst-Europeisk drabantby fra kommunisttiden.

Velkommen til Radiumhospitalet. Her skal vi gjøre deg frisk, tenker jeg i det jeg ser bygget.

Det slår mot deg som et slag midt i trynet, og ser mer ut som et tungindustri-bygg enn et sted som skal helbrede folk. (Godt de er i gang med å modernisere det)

Inne blir jeg møtt av hyggelige mennesker, men jeg klarer ikke la være å legge merke til at det kun er plastblomster over alt på diskene; de klarer altså ikke å holde liv i noen skarve planter en gang… (De burde virkelig ha levende planter her, det ville myket opp inntrykket betraktelig!)

Det eneste positive med omgivelsene er venterommet. Mens andre sykehus har harde pinnstoler å tilby pasientene, er det her myke lenestoler satt i små grupperinger.

Men selv om folk er hyggelige og stolen god å sitte i, slår alvoret for alvor inn når vi sitter der og venter og jeg prøver å tenke på noe positivt, for rett før jeg skal inn, kommer ei dame gråtende ut fra behandlingsrommet.

Dette er virkelig ikke et hyggelig sted, tenker jeg, og heldigvis før jeg begynner å grave meg ned i tunge tanker, hører jeg navnet mitt, og jeg spretter opp på impuls.

Det blir mer omfattende enn jeg trodde

Kirurgen som møter meg ser alvorlig på meg og begynner å fortelle hva som skal skje.

Først blir jeg litt oppløftet av at han vil sende meg både til ultralyd og til rønken for å scanne meg skikkelig, men så forstår jeg at det er fordi det blir mer omfattende enn jeg først hadde blitt fortalt av fastlegen min.

Plutselig blir det snakk om full narkose, å finne ut hvilken lymfeknute føflekken "snakker med" og at både et større område rundt flekken må tas (det var det eneste jeg visste på forhånd), pluss at den rette lymfeknuten må fjernes også. Enten en under armen, eller en i lysken.

Jeg går ut der i fra med en følelse av at alt var veldig mye mer alvorlig enn jeg hadde trodd (jeg hadde nemlig klart å peppe meg opp og tenke så positivt at jeg nesten hadde glemt alvoret i det hele).

Men fjerning av lymfeknuter, og med alle de bivirkninger det kan ha, nei det var ikke kult.

Lang ventetid

Til tross for at legen jeg var inne hos ga meg en tidsramme på én til to uker å vente på operasjon, så viser det seg nå at det blir 3 uker.

Jeg skal inn den 19. mai for full scanning, og så blir det operasjon den 20. mai.

Det virker veldig lenge til akkurat nå. Eller det verste er egentlig at det blir ut i juni før jeg får svar etter operasjonen. For det er jo DE svarene jeg egentlig venter på. Det er jo da de vet om det skumle ordet spredning er noe jeg må leve med og takle videre, eller om jeg blir erklært frisk nå i første omgang.

Så nå må jeg på nytt bruke tiden godt for å klare å tenke positivt igjen. Jeg har kommet en god vei de siste dagene, men ja, det går opp og ned. Jeg prøver å leve etter mitt nye motto (kan vel ikke egentlig kalles det, men i alle fall) Ha det gøy - hver dag!


Så nå skal vi finne på noe hyggelig hele familien! Ha en fin 1. mai!

Velkommen til Radiumhospitalet, et sted som skal gjøre deg frisk…eller velkommen til gamle Sovjet og tunge dager med arbeid!

Respepsjonen med tilsynelatende hyggelige blomster på. Plastic-fantastic.

Men hyggelige skilt har de på veggen. Denne hang over kopimaskinen på vei ut fra behandlingsrommet. Får ta den på alvor, og ha det gøy hver dag!