Hvorfor innså jeg ikke min egen begrensning?

"Jeg slenger jo bare sammen noe enkelt" tenker jeg i det jeg skriver navnet mitt på lista på døra. 

Jeg er i barnehagen, og på døra henger et ark med info om at det er foreldremøte. Én kolonne er tegnet opp for de som kommer, og én for de som ikke kan komme. Jeg skal selvsagt på foreldremøte, men det er i feltet over de to kolonnene at jeg skriver navnet mitt uten å tenke meg helt om, og hvor jeg angrer når jeg kommer hjem.

Det er nemlig feltet for hvem som kan være så snill å ta med seg noe å bite i, eller "kake/frukt", som det så pent står. Jeg skriver navnet mitt bak kolon-tegnet, og tenker at jeg burde levere noe siden jeg er hjemme i mammaperm og derfor burde ha bedre tid enn alle andre.

Problemet er bare: JEG KLARER JO ALDRI Å BARE SLENGE SAMMEN NOE ENKELT! I min verden er aldri noe ENKELT. Jeg er nemlig ikke noen kløpper til å bake, og da er til og med en 1-2-3 pose fra Toro et stort prosjekt!

- Skrev du deg virkelig opp frivillig til å bake kake, sier min bedre halvdel da jeg forteller hva jeg har gjort.

- Ja, jeg gjorde visst det, svarer jeg skyldbetunget. Men i morgen kan jeg jo bare skrive FRUKT bak navnet mitt, så løser jo alt seg, sier jeg.

Men dagen etter har selvsagt en annen mor (ja for det er jo ingen fedre som står oppført akkurat her), kommet meg i forkjøpet og skrevet FRUKT. Da får det stå til med bakingen.

FORELDREMØTE-DAGEN

Og i dag var altså foreldremøte-dagen.

Jeg hadde tenkt å være hjemme nesten hele dagen for å ha god tid til bakingen, men slik gikk det ikke. 

Jeg møtte barselgruppen min på café kl 11.00 og etter å ha sittet og snakket om ryggbæsj og andre hyggelige temaer som opptar oss småbarnsmødre i hele tre timer, måtte jeg forlate cafeen med å løpe alt jeg orket med et håp om at parkeringsvakta ikke kom til bilen min før meg. 

Parkeringen gikk nemlig ut samtidig som jeg så på klokka, og da var jeg noen minutter unna. Det gikk heldigvis bra, og jeg skrev av løpingen som dagens trim.

Etterpå måtte jeg til fotograf med knøttet for å ta passbilde. Har nemlig en date med politiet i morgen for å sikre lillegutten pass til vi skal ut å reise om noen uker. 

Så måtte jeg handle inn middag (som jeg på det tidspunktet hadde tenkt å lage), og til slutt måtte jeg handle inn ingredienser til kakebakingen.

Siden jeg ikke er en racer på å planlegge, hadde selvsagt klokken gått fra meg, oppskriften hadde jeg heller ikke funnet fram og langt mindre tatt med meg i butikken, så hva som skulle være i den "nye kaka jeg skulle prøve meg på", ja det var ikke godt å si.

I det jeg går inn på Ultra på Sandvika Storsenter, har jeg 3 timer igjen til foreldremøtet starter. Da er det vel bare å innse at det ikke blir tid til både kakebaking og middagslaging. Middagen får vike tenker jeg, og røsker med meg noen fiskekaker som en fyr står og steker i inngangen der.

Så går jeg raskt til kake-baking-hylla. Etter å ha stirret litt på mel, sukker og annet som sikkert skal til for å lage en deilig sjokoladekake, synker realiteten inn. Jeg har ikke peiling på hva som skal til for å lage en kake fra bunnen av. Det er bare å kjøpe med seg ferdig kakemiks, for skal jeg klare å komme med noe bakst på foreldremøtet, så er dét den eneste muligheten.

Vel hjemme deles det ut fiskekaker til gubbe og barn. 

- Skal vi ha noe til disse? spør gubben meg om.

- Nei, jeg tenkte dere kunne spise dem i hånda, svarer jeg, og 4-åringen synes det er helt greit. 

KAKEBAKINGEN KAN STARTE

Jeg tar fram foodprosessoren, cupcake-brett jeg har lånt, setter ovnen på, og begynner å kokkelere.

Alt går forsåvidt fint, frostingen blir ikke så stiv som jeg hadde håpet (kakene er rett og slett litt varme), men resultatet blir helt ok. Problemet er bare at mens jeg har stått vel to timer på kjøkkenet (ja for så lang tid tar det å slenge sammen posekake med topping), har jeg helt glemt at lillegutt ligger i lekegrinden og begynner å bli sulten (han blir passet på og dullet med av besteforeldrene). 

- Skal du ikke amme Sebastian, spør moren min som har kommet for å være barnevakt.

- Eh jo, sier jeg og innser at tiden har gått helt fra meg.

Lillegutt får mat, og når vi blir kjørt av fadern til barnehagen (fordi vi er så sene at vi ikke tror det vil være mulig å parkere der), hører jeg fra gubben:

- Du vet at det merkes at vi er for sene nå fordi du har stått og bakt!

- Hvordan kan de vite det? Jeg kan jo bare skylde på ammingen, svarer jeg.

- Kakene er jo glovarme. De merker at de har kommet rett ut fra ovnen, sier han og ler.

Vel, det ble i hvert fall cupckakes med på foreldremøtet, så jeg var fornøyd med det. Ellers er det bare å skrive opp i hukommelsen at jeg må sette av MYE MER TID når jeg om en drøy uke skal begynne å bake til navnefest og uka etter skal bake til 4-åringens bursdag!

Det fungerte veldig fint å lage muffinsene når man hadde et slikt brett. Da slapp jeg at de fløt ut til å bli flate pannekaker i ovnen slik muffinsene mine har hatt en tendens til å gjøre. Takk for lånet Camilla! Slike ønsker jeg meg!

En flott maskin som ikke får vist hva den duger til for ofte akkurat.

Jeg gikk for kakemiksene til Manuela. Det var jo tross alt fra hennes bøker jeg hadde tenkt å hente en oppskrift uansett. Legg merke til den fyldige fine glassuren på bildet. Mine ble ikke akkurat slik...

Jeg smeltet sjokolade i vannbad (som jeg har sett på TV at man skal gjøre det). Av dette lagde jeg litt pynt til cupckakene.

Muffinsene før de ble cupckakes!

Det ferdige resultatet! Syntes de ble ok, men de så litt julete ut til slutt siden bringebærne fint kunne blitt tolket som nisseluer. (Note to self til jul: Ha hvit frosting og bringebær på kaka, så kan de se ut som smånisser).