Når en knøttliten nedtur vipper deg helt av pinnen...

Gror ikke det hersens såret fort nok, blir det ikke noe bading på meg på ferien om en uke. Om jeg liker å bade? JEG ELSKER DET!

Først av alt: Jeg er fortsatt kreftfri, og i dag fikk jeg faktisk svar på de siste prøvene, og de var tipp topp tomler opp, så jeg er egentlig veldig glad.

MEN

Det er jo alltid et MEN, og selv om dette MEN'et sikkert ikke er verdens største, så beviser det bare hvor kort det er mellom gleder og sorger for tiden.

For de siste dagene har det verket skikkelig under armen. Den opererte fjerne-lymfeknute-armen. Og arret etter operasjonen har gradvis blitt rødere og rødere, før de i går kveld kom ut gørr der i fra, og jeg kunne konstatere at jeg nok med all sannsynlighet hadde fått betennelse i såret.

Såret som var så fint, har altså blitt betent, og det var jeg IKKE klar for!

Jeg gikk rett ned i kjelleren. Det var som å ta heisen ned til tiende underetasje, og parkere der.

Måtte tilbake på Radiumhospitalet

I dag ble det ikke noe bedre da jeg måtte på Radiumhospitalet for å få kirurgene til å se på det.

Trodde jeg var ferdig med det stedet, men den gang ei. Ikke hadde det blitt noe finere der siden sist heller.

Det gjorde JÆ*@#G VONDT!

Jeg kjente med en gang at jeg ikke var klar for å få gjort noe der, og da jeg fikk beskjed om å legge meg ned på en benk, så klarte jeg det nesten ikke.

Jeg la meg motstridende ned, og før jeg visste ordet av det, så borret de en bommulspinne inn i såret på meg for å ta en bakterieprøve.

JEG HYLTE!

Ikke sånn lite "au, det gjorde vondt", men sånn skikkelig barnegråt! Jeg hulket!

Det ble ikke bedre da de sa at de skulle klippe det litt opp, og da jeg spurte om bedøvelse, så fikk jeg bare beskjed om at det ville gjøre vondt verre.

Da begynte jeg virkelig å tute. Jeg hulket, gråt og var som en treåring som hadde trynet på sykkel for første gang.

Jeg gråt før de begynte å klippe, og jeg gråt NÅR de klippet.

Stakkars kirurg og sykepleier! De hadde nok ikke regnet med dette oppstyret bare for en liten infeksjon.

Men jeg ble altså så satt ut av snakk om streptokokker, stafylokokker og hva nå alle disse kokkene heter, og bare det å være tilbake der, gjorde at jeg freaket helt ut.

Jeg var ikke et pent syn.

Men jeg er glad de to damene tok det hele med fatning, trøstet meg og prøvde å få meg til å tenke på andre ting.

Går bedre nå etter at jeg er ferdig grått

Nå har jeg kommet meg litt ovenpå igjen. Synes fortsatt synd på meg selv (selvmedlidelse er en merkelig greie, føler liksom at jeg ikke har fortjent dette etter at alt hadde gått så bra!) og så tenker jeg bare på at jeg må bli frisk i det hersens såret før vi skal på badeferie til Mallorca om under en uke.

For blir jeg ikke helt frisk før det, så blir det nok en ferie i vasken.

Vi drar nok på tur, men all den badingen jeg hadde gledet meg til (som den ekte badenymfen jeg er), vel den er det bare å se bort fra!
(selv om kirurgen sa jeg kunne ta et kjapt bad i sjøen om jeg ville, så føles ikke det som om at jeg får fullt utbytte av å bo på et SPA-hotell!)

Men men, følte bare for å fortelle det som det var.

Livet går opp og ned, og noen ganger tar en knøttliten nedtur helt lurven av deg! Nå må jeg bare lese min egen liste over 13 ting å gjøre for å holde på humøret, så går det nok fort over igjen!

Ha en strålende helg folkens!

Og så kan jeg jo glede meg over at jeg og ungene har det gøy disse dagene med å teste leker, som vi skal vise fram på "God morgen, Norge" på onsdag kl 09.25! Tune inn om du vil! Det skjer selvsagt på TV 2!