Jeg er aldri forberedt på ryggbæsj!

Dette innlegget handler om bæsj. Er du for ømfintlig, sitter og spiser eller ikke har barn, er det kanskje like godt at du ikke leser videre.

Noen babyer bæsjer sjeldent og mødrene går rundt og venter på ukesbæsjen. Andre, som min knøttis, spruter bleia full et par ganger om dagen.

Det er jo helt greit at den gørra kommer ut et par ganger om dagen, men det er ikke så greit når det ikke er så mye i bleia, men mest alle andre steder, og helst på ryggen. En såkalt ryggbæsj.

For noen dager siden var jeg innom på jobben en tur for å hilse på og for å vise fram skjønningen. Alt gikk helt glimrende. Han viste seg fra sin beste side.

Men når vi kom tilbake til bilen som sto pent plassert bak slottet et sted, var det tydeligvis ikke like greit å være liten gutt lengre, for da begynte tidenes tutekonsert. Jeg forsto fort at han var sulten (det var jo bare å sjekke klokka). Siden veien hjem i rushen til Bærum kan være litt tidkrevende, tenkte jeg at det ikke var noe annet å gjøre enn å slenge fram puppen i forsetet på bilen, og gi lillegutten mat.

Lillegutt spiser og koser seg mens det går noen pene fruer forbi som ser veldig rart på meg der jeg sitter med babyen på fanget nesten oppå rattet, men det får jo bare være. Verre er det med han syklisten som nesten faller av doningen sin når han ser meg siden jeg i tillegg klarer å tute med hornet samtidig (lillegutt traff hornet med rompa).

Når jeg endelig ser slutten på ammingen, hører jeg velkjente toner fra magen hans. Det bråker veldig, romler og uler, helt til det uungåelige skjer. Lufttrykket kan ikke annet enn å slenge utover hele bæsjen som en vannspreder på sommeren, og den fine gule regnbuen over bleien er et faktum.

Jeg kjenner svetten begynner å piple fram. Må fiske fram ei dyne, engangs stelleunderlag, kluter, bleie og ikke minst bleie-søppelposer fra veska med én hånd.

Det går fint. Jeg begynner å få trening i dette nå.

Jeg slenger dyna og stelleunderlaget på forsetet. Priser meg lykkelig for at vi har skinnseter i bilen, og begynner å ta av ham alt tøyet for å se hvor stor skaden er.

Det flyter rundt med gul goie over alt. Dette er virkelig ikke dagen tenker jeg der jeg står og svetter mens fler og fler folk kommer gående forbi.

Men det går fint, jeg takler jo dette, har alt på stell, og priser meg lykkelig for Liberos engangs-stellematte som nå er helt tilgriset. Nytt tøy kommer på, og jeg puster lettet ut.

Jeg setter han i bilstolen og gjør meg klar til å kjøre. Han ser på meg og smiler, før han gjør en grimase, og verdens største gulp renner nedover de nye klærne. Pytt sann, det får være. Nå vil jeg hjem.

Hjemme forteller jeg min bedre halvdel om hva som har skjedd, og han har bare én kommentar.
- Det hadde vel gått litt lettere om du ikke hadde stoppet opp midt i det hele for å ta bilde i tillegg, sier han og ler.

Et par dager etter dette, tikker det inn en mail i innboksen. Det er fra Libero. De lurer på om jeg har lyst til å svare på et par spørsmål. Det har jeg. Spørsmålet er om bleien lekker noen ganger...

Med ammekluten liggende på rattet, smokk og sokker i passasjersetet, veska med bleier og stellekluter på gulvet, ja så gikk det på et vis å vaske hele ungen der han lå med bleiekatastrofen. Her et pent bilde fra forsiden, siden all the damage var på baksiden. 

Hygglig på bytur. Han sov helt til disse gutta masjerte forbi på Karl Johan. 

Vil du lese mer om bæsj, finnes det en hel artikkel om det HER. Sier alt som er om baby og småbarns avføring...