Ufrivillig familietur før skolestart

Sebastian i bilen slik det burde vært...

Nå ligger det tomater strødd langs hele gata vår.

Grunnen? Det var bare mor i familien som hadde glemt en liten detalj på morgenen i dag.

Festlig morgen

Dagen i dag startet som mange andre dager. Mannen drar på jobb før familien våkner. Knøttet kommer inn og legger seg i senga til mor og forlanger å få se litt på mobilen. Store-gutten står opp og går ned i stua.
Mor og knøtt kommer omsider ned, og så starter morgen-stresset med å få i alle mat, klær skal på, tran skal drikkes og tenner skal pusses.

Og i dag, gikk alt dette veldig fint. Nesten litt for fint.

Vi hadde god tid, og jeg var strålende fornøyd.

Sverre kledde på seg yttertøyet og gikk som vanlig ut et par minutter før oss andre to.

Så kom Sebastian og jeg ut døra. Jeg låser og begynner å gå mot Sverre som står litt forbauset på parkeringsplassen.

- Sett deg inn i bilen, sier jeg til han på vei opp den lille bakken fra døra og til parkeringen.

- Men bilen er jo ikke her! svarer han litt forfjamset.

- HVA? Hvor er bilen? I et sekund tror jeg nesten at jeg drømmer, jeg er jo tross alt ikke av det kvikkeste slaget om morningene. Men så ser jeg også at det ikke er en eneste bil på plassen. Hverken en av våre eller naboens.

Det tar faktisk et godt minutt før jeg kommer på hvor bilen er. Den står jo ved skolen! I går hadde vi nemlig familiegruppe, noe som betyr at jeg kjørte til skolen (siden jeg var ute i siste liten...) og så gikk jeg hjem med alle de fem ungene jeg skulle ha med meg hjem.

Og da ble jo bilen selvsagt stående ved skolen.

Jeg ser på klokken, og innser at vi garantert kommer for sent, for den knappe kilometeren det er å gå til skolen, tar mer enn 14 minutter som jeg hadde beregnet for å få ungene inn i bilen.

Tomater

Så var det de tomatene altså. For jeg hadde selvsagt sagt ja til minstemann at han kunne få ta med seg resten av cherry-tomatene i bilen. Han spiste nemlig bare druer og tomater til frokost i dag, og siden han så at det var et halvt beger med tomater igjen, insisterte han på å ta de med.

Snill som jeg var (eller det heter vel konfliktsky), så sa jeg ja. Nå sto vi altså ute, med skoleveien foran oss, og et halvt beger tomater i toåringens hender.

Det var bare å glemme å prøve å få han til å gi fra seg tomatene.

Vi begynte å gå litt, så litt fortere, og plutselig lå alle tomatene på bakken.

Vi plukket opp, gikk tre meter, og så sier Sebastian: - Se der! og så lå alle tomatene på bakken igjen.

Ungen spiste én tomat, puttet resten i begeret, og gikk pent videre.

Så skjer det samme igjen. TRE ganger til! Da begynner jeg å bli ganske lei av å plukke tomater i veikanten.

Klokken på skolen ringer nok inn akkurat idet jeg innser at det nok vil være lettere å få toåringen til å spise opp tomatene i stedet for å gå og plukke dem opp hele tiden. At mange vil grynte på nesen over at han spiser tomater som har ligget på bakken, får bare være. I barnehagen sitter han og spiser sandkaker, bruker jordete pinner som godis, og koser med unger som har togskinner hengende ned fra nesen.

Så vi tar en tomat-spise-pause, og så er vi klare til å gå igjen.

Nå går det betraktelig fortere å gå, men så sier han at han er mett og to sekunder etterpå er han SLITEN!

Sliten?! Nei, jeg klarer ikke å bære deg hele veien, sier jeg, og klarer omsider å få lokket han med én meter av gangen.

De gode rådene

Vi kommer fram til skolen 14 minutter etter at det har ringt inn.

Etter å ha kommet oss i bilen, og levert Sebastian i barnehagen, ringer jeg min bedre halvdel.

- Hvorfor tok du ikke trilla som sto i boden da, sier han med en gang jeg forteller at Sebastian også gikk hele veien.

Ja, hvorfor gjorde jeg ikke det? Jeg tenkte jo selvsagt ikke på trilla som sto en meter unna meg da jeg egentlig trengte den som mest.

- Og så kunne vel strengt tatt Sverre gått i forveien og rukket skolen, er hans andre forslag, så vanskelig er jo ikke den skoleveien...

Jeg tenkte ikke på det heller... Beklager så mye til læreren som fikk en forsinket gutt inn døra i dag. Det var helt og holdent mammas feil!

På vei hjem igjen så jeg små røde klumper oppover hele gata. Vi hadde tydeligvis ikke fått med oss alle tomatene i begeret igjen etterhvert som de hadde hoppet ut av koppen.

Men egentlig var det også litt hyggelig å gå til skolen. Vi kjører nemlig nesten hver dag fordi barnehagen ligger dobbelt så langt unna som skolen, og skolen er på vei til barnehagen.

Tror jeg må legge opp til å gå litt oftere, da er jo morgenturen allerede gått tidlig på morgenen, og det blir bedre tid til andre ting etterpå. (Jeg setter det opp på listen over ting vi skal prøve å få til, er bare så himla mye annet som står lengre opp på lista).

- Beate -