I stedet for 7 uker på Cuba og i Karibien, blir det Radiumhospitalet og venting på svar

Her på Varadero på Cuba skulle ferien vår starte med en uke
på et utrolig flott hotell. Her skulle vi aklimatisere oss før
vi skulle reise videre til spennende steder med barna.
Dette innlegget skulle egentlig vært skrevet for en uke siden og det skulle handle om hvor utrolig mye jeg gledet meg til å reise på tidenes ferie.

Jeg skulle gjøre om denne mammabloggen til å bli en reiseblogg for noen uker, og komme med masse reisetips til hvordan dra på lang tur med barn.

For på lørdag skulle vi egentlig reist på en syv ukers ferie til Cuba, Den Dominikanske republikk og Guadeloupe i Karibien, og avslutte med noen dager i vakre Paris før vi kom hjem.

Vi skulle sitte med føttene i vannkanten og lage store hvite sandslott og borg med vollegrav sammen med barna. Vi skulle spise frisk frukt under palmetrærne, og høre eksotiske fugler kvitre. Vi skulle smake karibisk mat, høre Cubanske rytmer i solnedgangen og oppleve noe stort som familie som vi hadde gledet oss til i lang tid.

Men slik ble det altså ikke.


JEG FÅR SJOKKBESKJEDEN

For mens de siste tingene ble pakket ned i bagasjen vår ringte legen min.

Det skulle vise seg at en liten flekk på ryggen min skulle sette en stopper for drømmeturen vår. Den lille prikken, som hun fjernet en uke før, bare for å sikre at den ikke fikk så mye sol de neste ukene, viste seg nemlig å være ondartet. (Ja, jeg er glad for at jeg sa jeg heller ville ta den med en gang enn å vente).

I løpet av en telefonsamtale hvor de eneste ordene jeg husker var "ikke reis til Cuba, … det var dessverre noe der… kreft", så falt hele verden min sammen følte jeg.

Plutselig hadde det farlige udefinerbare monsteret kommet og satt seg på skulderen min. Monsteret som heter kreft og som rammer så tilfeldig, i følge alle man har hørt har prate om det før.

Men nå er altså jeg og min familie også blitt en del av statistikken. Vi har noen i nær familie som har fått det, og må leve med kreftmonsteret i veldig lang tid framover.


VERDEN RASER SAMMEN

Jeg fikk vite om føflekkreften min dagen før vi skulle på ferie. Alt var pakket og klart. Vaksiner var tatt, solkrem var handlet inn i rikt monn, og guttene hadde fått nytt pass.

Ser grått og hyggelig ut dette Radiumhospitalet….
Men etter å ha sett livet passere i revy (det var det første som skjedde), gått rundt og tenkt at jeg skulle dø, grått en hel del, vært så redd at jeg fikk hodepine, kaldsvettet og bare ville sove, så begynte det å sige inn at i stedet for å reise til paradisstrender med familien, så skulle jeg heller tilbringe tiden hjemme med å vente på å få komme inn på Radiumhospitalet.

(Bare ordet RADIUMHOSPITALET får det som regel til å gå litt kaldt nedover ryggen på meg. Jeg tenker alltid når jeg kjører forbi der at der håper jeg aldri at jeg trenger å gå inn døra, men den gang ei)

Det tok et par dager før jeg klarte å fokusere redselen og frykten over på sinne for ikke å få dra på tur. Det var faktisk en lettelse å heller være sint enn redd.

Jeg var sint for at jeg fikk vite det før jeg dro. Jeg ville mye heller vært en uke på Cuba enn å sitte hjemme og vente på dato for møte med kirurgen.


PRØVER Å TENKE POSITIVT

Men nå de siste par dagene har jeg klart å komme meg litt ovenpå. Jeg har klart å tenke litt mer positivt.

At vi ikke kom oss avgårde på drømmeturen vår (som alle i hele verden rundt oss visste om at vi skulle på) har jeg nå godtatt. (Det føltes som verdens mest offentlige sykdomstilfelle, for bare etter et par dager kom jo spørsmålene om HVORFOR vi ikke hadde dratt på ferie).

Heldigvis har det vært sol og fint vær de siste dagene. Jeg har kjøpt inn en palme til stua, laget grønnsakshage i stuevinduet med tomater, agurk og paprika, og ute er plenen klippet, hekken trimmet og utemøblene har blitt godt brukt. (Min bedre halvdel har jo pappaperm, så han har virkelig svingt seg for å gjøre det fint her)

Sverre på 4 år har tegnet palmetrær til meg og hengt opp rundt om i stua, og bagasjen er pakket ut av sekkene igjen (det gjorde min kjære etter at jeg begynte å grine etter å ha kommet opp fra kjelleren hvor bagene sto klare til avreise).

Nå har jeg fått vite at førstkommende mandag er dagen hvor jeg skal inn og snakke med en kirurg, og jeg er litt roligere når jeg tenker på kreftmonsteret.

Jeg håper at fryktordet "spredning" ikke kommer opp som et tema, og håper at i beste fall, så har den lille flekken på ryggen bare avlyst tidenes drømmeferie, og at den ikke skaper flere problemer enn som for meg i fremtiden.

E8A4BF8B-45F0-4C7F-BF0A7402EC398A4E-7B2E2F1B-B272-4297-8CE7E0B1BD4E104A

Kommentarer

  1. Ååh, kjære Beate! Dette var fryktelig trist å lese! Krysser fingre og tær og alt som er for at alt ble tatt med flekken! Lykke, lykke til!! Masse store klemmer! Christina Kaalstad

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk Christina! Jeg er så glad for at jeg delte dette, for det har lettet hjertet veldig, og humøret har steget flere hakk etter å ha lest alle hyggelige tilbakemeldinger jeg har fått! Tusen takk!

      Slett
  2. tommelen opp --- I heia på DU

    klem fra monika

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen Takk! Det gleder veldig å få så mange lykkeønskninger!

      Slett
  3. Jeg håper det kommer til å gå bra med deg - det minder os om at at livet må leves her og nu - hver dag. Håper at sommeren blir helt fantastisk og at du ikke ska pakke "bananskjørtet" al for langt vekk - Caribien ligger å venter ! God vind

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk! På den positive siden, så er jeg ekstremt klar for sommer! Ny bikini er handlet inn, jeg har et lass med solkrem (men nå skal jo ikke jeg sole meg noe særlig..men, men) og shortser, t-skjorter etc ligger lett tilgjengelig!

      Slett
  4. Jeg føler virkelig med deg💜 Håper du får en hyggelig beskjed hos legen på Radiumhospitalet. Jeg ønsker deg lykke til👍

    SvarSlett
  5. Tusen takk! Det gleder med så mange lykkeønskninger!

    SvarSlett
  6. Lykke til, Beate! Sender deg mange gode tanker og en stor klem!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg