Skulle jeg tilkalle tauebil og bli barnehagehelt?

For noen dager siden startet morningen min helt som vanlig.

Jeg sto opp, stelte ungene, kjørte Sverre i barnehagen, og som jeg ofte gjør, så blir jeg sittende i bilen utenfor barnehagen etter å ha levert, for å ringe min kjære for å fortelle om hvordan morningen har gått.

Denne dagen var intet unntak. Problemet var bare at jeg var litt kald, så jeg satte nøkkelen i tenningen på bilen, og fikk på litt varm luft. 

Jeg tenkte det var best å ikke skru på bilen helt, for det tar seg ikke godt ut blandt små miljøagenter (les: barnehagebarn) å stå med bilen på tomgang.

Etter å ha ringt min daglige telefonsamtale, kom jeg på at det var noe jeg måtte sjekke på nettet. Fra nettet var det kort vei til Facebook, og deretter gikk turen innom Instagram, før jeg igjen sjekket noen nettaviser.

Tiden gikk veldig fort, den gjør jo ofte det når man sitter oppslukt med mobilen, og siden knøttet i baksetet sov, hadde jeg ikke noe stress med å komme meg avgårde.

Så var det tid for å kjøre fra parkeringsplassen i barnehagen.

Jeg vrir om på nøkkelen. ... Ingen ting skjer. Jeg vrir om en gang til. Fortsatt ingen gnist.

Jeg kjenner jeg blir desperat. Hva har skjedd? Ikke har jeg peiling på bil, jeg vet knapt hvordan man fyller bensin, og nå starter den altså ikke!

Jeg gjør det jeg ofte gjør i en krisesituasjon, jeg ringer min kjære. 

- Skal jeg komme hjem fra jobb for å hjelpe deg, sier han i andre enden.

- Nei, jeg må vel finne på noe, svarer jeg siden det tross alt blir litt drøyt å få han hjem fra jobb fra ytterst i Groruddalen og tilbake til Bærum for å kjøre meg hjem.

Jeg kan jo alltids gå, det er bare det at barnevogna står igjen hjemme, og vi er ikke akkurat nærmeste nabo til barnehagen.

Jeg legger på og ringer den andre personen jeg ofte ringer når det er krise, pappa. 

- Skal jeg komme og hente deg da, sier han. Du har antageligvis brukt opp batteriet på bilen. Du må få noen til å hjelpe deg med startkabler. (Han er i Oslo, så også han må jo kjøre et stykke for å hjelpe meg)

- STARTKABLER?? svarer jeg.

Ikke har jeg startkabler, og hadde jeg hatt det, hadde jeg ikke visst hvordan de skulle brukes.

Jeg begynner å se rundt meg i bilen, og kommer på at vi har medlemskap i Falck, og de KAN jo tross alt hjelpe.

Men når jeg får tenkt meg om, ønsker jeg IKKE å ringe Falck. Det er jo tross alt ganske flaut å gå tom for batteri fordi man har vært dum nok til å sitte der med nøklene i bilen, og jeg vil nådig bli dagens store samtaleemne.

Jeg ser nemlig for meg at det kommer til å bli dagens om ikke uken eller månedens store sensasjon i barnehagen, om det kommer en KRANBIL for å hjelpe mamman til Sverre. (Unger elsker jo sånne biler). Om ungene synes det er kult, så vil de i hvert fall fortelle det til foreldrene, og da blir det tusen spørsmål resten av året om hva som skjedde.

Jeg bestemmer meg for å satse på pappa og startkablene. Jeg går inn i barnehagen igjen for å høre om noen av de ansatte har kabler å låne meg, og heldigvis treffer jeg blink. Men hun kan ikke bruke dem hun heller sier hun, men det er visst ei anna som kan.

Et par minutter senere kommer verdens blideste dame ut fra barnehagen. Tilbyr meg hjelp og kjører fram bilen sin som om det er det mest naturlige i verden. Åpner sitt panser, ber meg åpne mitt (noe jeg selvsagt ikke får til, så da gjør hun det), og så kobler hun til. Nå kan du bare starte bilen sier hun, men jeg er så sen i avtrekkern der jeg står ganske brydd og følger med på det som skjer, så hun hopper inn i bilen min, og starter den for meg.

- Sånn, nå har du start. Nå må du bare kjøre deg en lang tur før du stopper den igjen. Kjør for all del ikke rett til butikken og stopp der, sier hun.

Jeg takker og bukker og kjører avgårde. Ringer pappa og avbestiller hjelpen, og føler meg som verdens mest håpløse dame. Som ei ordentlig kjærring faktisk. 

Jeg setter kursen mot Asker på motorveien. Kjører innom drive in'en til Mc Donalds for å kjøpe en brus, for her skal det jo kjøres videre, og så råner jeg et par ganger fram og tilbake til Sandvika før jeg setter snuten hjem igjen. 

Nå har jeg i hvert fall lært. 

Panseret åpnes ved å trykke på en knapp inni bilen for så å ta bort en liten krok under der, og for all del ikke sitt med nøkkelen i tenningen uten å la motoren gå. Da blir det tauebil neste!

Slik så det ut utenfor barnehagen da jeg fikk hjelp. Jeg er veldig glad for at ungene ikke hadde kommet ut ennå.

Trøste-brus fra drive-in på Mc Donalds i Asker.