Nå har guttene i familien blitt kjendiser i Kina!

Sverre og Sebastian ble superkjendiser blandt kineserne!

Når jeg er ute og reiser, tar jeg utrolig mange bilder.
Vi snakker hundrevis...i løpet av en dag.

Jeg tar bilder av ungene mine, av gubben, av alt vi gjør, og bygninger og attraksjoner.

Men det hører med til sjeldenhetene at jeg tar bilder av tilfeldig forbipasserende folk på gata der jeg er. Da er det i hvert fall noe spesielt med dem.

Derfor blir jeg utrolig fasinert av spesielt kinesernes iver etter å fotografere andre folk.

Da jeg selv var i Kina ved den kinesiske mur, var det noen som spurte om jeg kunne ta et bilde. JEG trodde selvsagt at jeg skulle ta bilde av DEM med muren i bakgrunnen, men nei, det viste seg at de ville ha bilde av MEG og en av dem, med muren i bakgrunnen.

OK, så hadde jeg langt lyst bleket hår og var 20 år, og raget ganske høyt over alle de andre som var der, men jeg syntes fortsatt at det var litt spesielt å bli fotografert av kinesere i Kina.

Dagens høydepunkt

Forrige helg skjedde det igjen. Da var det ikke jeg som fikk mine bokstavlig talt 15 minutter of fame, men mine to små.

For på vei inn til Oslo Rådhus for å delta på navnefest, med to små gutter pyntet med sløyfe og skjorte, blir vi stoppet av et helt busslass med kinesere.

De begynner å vinke og si hei til Sebastian, og når han vinker tilbake, kommer det fra flere av dem:

- Photo?? Photo??

Siden guttungen allerede står der og smiler og vinker, sier jeg ja. Jeg tenkte de ville ta et bilde av ham, og så var det det.

Men nei.

De vil ha bilde av begge guttene sammen med seg selv.

Sverre svarer ja, når jeg forklarer at de vil ha et gruppebilde med seg og dem.

Men gruppebilde, nei det er nok ikke noe de driver med der solen står opp, for her snakker vi at hele busslasset ville ha bilde meg seg selv og ungene, én og én!

Vante som de er til å bli tatt bilde av (miljøskadet av mor, antar jeg) så er de begge med på leken i omlag 15 minutter. Da vil ikke Sebastian stå stille mer.

Sverre tar et par bilder til, og så forstår turistene at nok er nok.

MEN!

Så kommer min bedre halvdel gående fra bilen og bort til oss.

Han er pyntet i bunad fra Gudbrandsdalen, og får mildt sagt kvinnene til å gispe etter luft.

De går helt bananas.

De spør nesten ikke om bilder en gang. Kaster seg bare inn i armkroken hans og smiler bredt og sier chin-che eller noe sånt, som jeg tror betyr takk på kinesisk.

Så kaster gubbene seg til. De vil også bli fotografert med den staute karen fra Norge!

Nå er jeg jo kineserne et flott folkeslag som nesten alltid går rundt med et smil om munnen, men denne lørdagen går det altså nesten rundt for dem. De bukker og takker og jeg kan ikke annet enn å tenke at dette var et av dagens høydepunkt for dem.

Men spørsmålet jeg stiller meg i ettertid er dette?
Hva skal de med de bildene?
Printer de dem ut og henger dem på veggen?

Angrer bare på at vi ikke tok en tier per pers som ville ta bilder, for da hadde guttene tjent en god slump penger til lørdagsgodt!

Gutta smilte bredt med alle som ville ta bilde av dem. 

Alle skulle ha bilde av alle. Det var nesten det mest fasinerende.

Flere og flere kom til etterhvert som noen begynte å fotografere dem. Jeg derimot, fikk ikke tatt bilde av alle, før det nesten var for sent. Ble så paff av det hele at jeg glemte å fiske opp mobilen fra veska.

Gubben i penstasen med en ivrig dame som slengte seg i armene hans.

Flirte godt der jeg sto og så på hele opptrinnet.

Nå var jo min bedre halvdel veldig kul da, så jeg forstår sånn sett godt hvorfor de ville ha bilde av ham. Menn i bunad er liksom noe ekstra!

Synes mannen min var sporty som stilte opp på alle bildene. Skulle bare fått flere bilder av de første damene som overfalt han.

Grunnen til at vi var i rådhuset var at vi skulle i humanistisk navnefest for en tøff liten gutt vi kjenner.

Sebastian hadde selv bestemt at han skulle ha på seg hatt. Pappa har hatt. Jeg vil også ha hatt, sa han før vi gikk hjemme i fra.

Sverre liker å ta bilder. Her tar han bilde av familien sin. - Pappa ble ikke helt med på bildet, men det gjør vel ikke noe, sa han da han ga meg mobilen tilbake.

Selvportrett av Sverre.

Jeg og to av gutta mine før det hele startet.

Minstemann ville helst sitte på gulvet under hele seremonien.