Sannheten om å være ny på Zumba-trening!

På sykkel på Elixia rett før Zumba-timen startet!


For noen uker siden bestemte jeg meg for å kutte ut å være støttemedlem på Elixia, og heller gjøre det sovende medlemskapet mitt om til et aktivt et.

Jeg startet med å gå litt på tredemøllene, syklet litt og prøvde meg på et par maskiner jeg intuitivt klarte å finne ut hvordan fungerte.

Men etter et par ganger i treningsstudioet, kom jeg tilfeldigvis samtidig som en Zumba-time startet, og jeg følte meg vill og vågal nok til å bli med. (Vet du ikke hva Zumba er, så er det kort fortalt en treningstime i sal med en instruktør som blander treningsøvelser med dansetrinn fra den latinske verden).

Bakerst

Jeg kom sist inn i salen siden jeg hadde bråbestemt meg for å bli med, men det passet meg helt fint.

Jeg hadde valget mellom å stå bakerst med et vindu rett bak meg, et vindu som går rett inn til resten av studioet, og hvor alle kan stille seg opp og se på rompevrikkingen min, eller helt innerst i rommet ved siden av en speilvegg (det er to speilvegger i salen).

Jeg valgte selvsagt å stille meg helt innerst i rommet, bakerst ved speilet.

Et lett overblikk i rommet ga meg inntrykk av at dette kom jeg fint til å klare, for her var gamlemor på 70, bestemor på 60, yrkesaktiv på 50, og shitt, der kom akkurat spretten latino på 30 også inn og stilte seg rett ved siden av meg.

Da timen endelig startet, sto jeg pent plassert mellom ei hyggelig gammel dame og hun jeg velger å kalle for spretten latino (en fantastisk nydelig kvinne med tette treningsklær på en veldreid kropp som gutta ville sagt, og et hår vi norske med komunegrå piassavakost på toppen bare kan misunne.)

Vi starter

Rytmene fyller salen, og tydeligvis hjernen og kroppene til alle i rommet, bare ikke meg. For mens treneren tre rader lengre fram viser kule dansetrinn som resten av salen henger med på, så valser flodhesten på bakerste rad fram og tilbake uten å treffe på et eneste trinn.

Jeg kjenner bare at armene mine deiser fra en side til en annen, og de stakkars føttene mine prøver fortvilet å henge med. På et tidspunkt deiser jeg selvsagt inn i både spretten latino og gamlemor, men de tar det heldigvis pent.

Gamlemor henger skikkelig med på trinnene, og ser bort på meg med et medlidende blikk flere ganger bare i løpet av de første to låtene.

Etter det som viste seg å være OPPVARMINGEN (hjelp meg gud!) så tar det skikkelig av. Romper ristes på og på et tidspunkt lurer jeg på om de leddene til gamlemor snart kommer til å bli ristet ut av plass.

Spretten latino har gått inn i en egen boble, henger selvsagt med på hver eneste lille detalj i programmet og enser ikke et eneste menneske rundt seg. (Heller ikke de bodybuilder-gutta som står rett bak henne på andre siden av vinduet og ser på henne.)

Jeg tramper fram og tilbake på plassen min, og er veldig glad for at jeg står BAKERST og prøver å henge med mens svetten siler, og flauheten over at jeg hverken har koordinasjon, rytmesans eller tempo nok til å henge med, har tatt god plass i hjernen.

Vi snur!

Men så skjer det som ikke skal skje. Plutselig begynner instruktøren som har stått der framme med sin kjente tilhengerskare, å VANDRE RUNDT i rommet!

Plutselig roper han: - Og så snur vi oss!

Hva da SNUR, tenker jeg. Men jeg rekker ikke tenke lenge før jeg forstår at speilet på siden av meg, ved siden av gamlemor, også skal brukes!

Gamlemor spretter unna, gir meg hedersplass FREMST, og instruktøren blir plutselig veldig opptatt av den nye i salen.

- Er du ny, roper han ut i mikrofonen.

- Ja, svarer jeg med et nikk.

- Få se da, sier han og mens hele salen vrikker løs samtidig som de tar noen fancy salsa-trinn. All oppmerksomhet er på undertegnede, og hele salen står liksom der og stirrer på om hun nye får det til.

Jeg dauer, tenker jeg. Prøver det jeg klarer, og får instruktøren alt for nært opp på siden av meg. Han er verdens mest sprudlende og glade person, og midt i all pinligheten klarer han heldigvis å lokke fram et smil hos meg.

Vet ikke hvor lenge dette pågår, for det hele ble bare fortrengt med en gang. Jeg har vanligvis ikke problemer med å stå foran folk å snakke, men til forskjell fra da, så vet jeg som regel hva jeg gjør. Det visste jeg ikke her!

Prøver igjen

Jeg har bestemt meg for å prøve Zumba flere ganger, til tross for en kjip start. Det kan jo ikke gå verre enn det har vært nå i starten. Koordinasjon av armer og ben er tydeligvis ikke min greie, men jeg satser på å gå all inn, og bare prøve å ha det gøy. Så får spretten latino stå i sin seriøse boble, og så får jeg komme meg inn i en dette-er-gøy-boble.

For det ER jo gøy med Zumba, det er bare så inni hampen vanskelig å henge med i starten.

I garderoben etterpå kommenterte både gamlemor på 70 og bestemor på 60 at jeg var skikkelig flink til at det var første gang jeg var der. Litt flaut å bli danset i hjel av et helt kobbel med bestemødre, så når jeg gikk ut der i fra følte jeg meg som en dvask 80-åring.

Blir vel bedre etter hvert håper jeg!

- Beate


Blogglisten hits

Kommentarer

Populære innlegg