Når man begynner å mistenke barna går det galt



Jeg fant ikke pengeboken min på morgenen i dag. Etter å ha levert ungene på skolen og i barnehagen, gjorde jeg selvsagt som jeg alltid gjør når jeg ikke finner noe, jeg ringte mannen min. (jepp, her i huset er det han som er Sherlock Holmes)

Han mente at han hadde sett kortholderen min i gangen et sted, men husket ikke helt når.
Festlig tenkte jeg. Vet ikke HAN hvor den er, så MÅ den jo være borte!

Jeg sjekket vesken min en gang til, så jakkelommene.
Så i roteskuffen, på badet, på kjøkkenet, men fortsatt ikke noen lommebok.
Jeg sjekket sofaen, lekekassene, nattbordet og ja, hele huset ble faktisk også ryddet litt mens jeg holdt på. (fint det kommer noe godt ut av det)

Så slo tanken meg. Hvis hverken jeg eller mannen i huset vet hvor alle de livsnødvendige kortene mine er, så er det bare én mulighet igjen, KNØTTET MÅ HA TATT DEM!

En naturlig mistenkt

Han er nemlig en helt naturlig mistenkt etter en episode i høst hvor min fars førerkort ble borte. Foreldrene mine brukte dager på å lete etter det. De ringte alt av venner, gikk innom butikker, endevendte leiligheten, men uten resultat.

Når fadern endelig fikk seg nytt kort, var det på tide for dem å vaske litt ekstra godt rundt boksene med søppel under vasken.

Og der dukket det altså opp. Pent plassert mellom boksen for papir og plast.

Da husket vi plutselig at for et et par uker siden så koste det lille barnebarnet deres seg med å kildesortere papir, plast og restavfall. Han hadde tydeligvis vært litt vel ivrig, og kastet førerkortet også. Bare godt det ikke var gått til gjenvinning. (Han hadde vel plassert det midt mellom papp og plast fordi det så ut som et papir men var av plast, ikke vet jeg).

Men med dette i tankene var det bare en ting å gjøre, jeg begynte å lete på samme sted!

Grundig til verks

Jeg starter med å ta ut de tre beholderne vi har under vasken der, og konstaterer at restavfallet stinker og er alt for fullt.

Shitt, MÅ jeg virkelig gå igjennom alt dette, tenkte jeg og startet med å tømme papir-kurven ut på gulvet. Pengeboken var ikke der.

Jeg ser på restavfallet og lurer litt på hvordan jeg skal få gått igjennom det uten for mye styr. Tenker jeg tar plasten først. Den stinker også. Men først må alt av papp og papir tilbake i boksen sin.

I dét jeg begynner å rydde opp papiret for å gjøre meg klar til å gjøre det samme med plastsøppelet, så kommer det som lyn fra klar himmel!

- Det ligger jo i bilen! roper jeg ut til meg selv.

Jeg hadde jo lagt den der i går når jeg gikk uten veske, og skulle inn på skolen for å hente Sverre!

Stakkars knøttet, han blir blir altså beskyldt for ting han ikke har gjort, tenker jeg litt skamfullt, men har samtidig ikke så veldig dårlig samvittighet, for er det noen i dette huset som finner på en del sprell, så er det han.

Nå kan jeg endelig få kommet meg ut av huset etter å ha brukt hele formiddagen på leting!

Tid for trening neste! (Og kanskje litt shopping etterpå siden jeg tross alt har funnet kortene mine igjen)




Blogglisten hits

Kommentarer

Populære innlegg