Denne energikilden bør Duracell ta patent på!

Bråkebil med verdens lengste batterikapasitet slo godt ann for 4 år siden!

Noen gaver er hyggelige for barn å få, men ikke fullt så hyggelig for foreldrene.

Jeg snakker om trommer, fløyter, bråkete biler og lydleker med alt for høyt volum. Vi har fått en sånn gave...

Bråkebil

Da Sverre ble 1 år, så fikk han en utrolig fin bil av onkelen og tanten sin.

En sånn stor man kan sitte på, putte ting inni, eller gå tur med når man vil oppdage verden uten helt å ha lært seg kunsten å gå selv. (Selv ble jeg storfornøyd med gaven. Syntes de var verdens beste onkel og tante som ga guttungen en så generøs bursdagsgave).

Det var bare ett lite problem med bilen. Den hadde nemlig en girspake og et par andre knapper man kunne trykke på som lagde lyd. MYE lyd.

Men nå er jo onkelen og tanten til guttene våre av det omtenksomme slaget, så de hadde i lekebutikken funnet ut at bilen bråkte litt for mye, men de andre bilene bråkte like mye, og den lille tassen fortjente jo en sånn bil.

Så for å ikke plage foreldrene med for mye støy, takket de pent nei da ekspeditrisen spurte om de ville ha ekstra batterier med til den, siden det ikke kunne forventes at testbatteriene som var i den nå, ville vare noe særlig lenge. Ville vi høre på de forvrengte låtene fra bilen, så skulle vi få velge det selv.

Superhelt-bil

Og med en superhelt klistret over hele bilen og alt den kunne brukes til, så falt gaven mildt sagt godt i smak hos Sverre 1 år. Han lekte med den, kjørte med den, og trykket på alle knappene i hvert ledige sekund, og jeg så fram til dagen knappene kunne trykkes på uten at det kom lyd ut fra dem.

Jeg venter fortsatt.

For nå er det 4 år siden gaven ble pakket opp i stua her, og nå har minstemann fattet interesse for storebrors bil som riktig nok det siste året har stått litt bortgjømt og samlet støv, men som nå er tatt fram for nye runder i stua med ny gutt.

Og merkelig nok - testbatteriene funker fortsatt!!

Batteriene som skulle vare en måneds tid i følge butikken, har altså klart seg gjennom 2 år med intens bruk, 1 år mindre bruk, 1 år nedstøvet under trappa og ikke nok med det.

De har klart seg igjennom en hel sommer som uteleke med både sol, REGN og vind!

Knappene har heller ikke blitt ødelagte. Det eneste som ikke er helt som den var da den var ny, er at den i løpet av sommeren ute har blitt falmet og mistet den intense rødfargen sin. Klistremerkene har heller ikke klart seg så godt, men batteriene som gir liv til de bråkete forvrengte låtene, vel de lever tydeligvis i beste velgående!

Jeg lurer på om jeg skal skru ut de batteriene og ta patent på dem. Eller i hvert fall sende dem inn til Duracell slik at de kan nyttegjøre seg av kunnskapen om hvordan evigvarende batterier skal lages.

Ikke fornybar energi

Hvordan batteriene har klart seg i så mange år med så intens bruk, er for meg et stort mysterium.

Jeg har undersøkt bilen for en eventuell dynamo som gir liv til batteriene og som potensielt lader dem opp, men har ikke sett en, og tror det er lite sannsynlig at det ville vært innstalert på en slik bil. Noen solcellepaneler er heller ikke å finne her.

Så de som har produsert lekebilen sitter tydeligvis inne med en kunnskap om energi verden ikke har fått med seg. De må være laget med ett eller annet farlig stoff som er forbudt for resten av verden. Det må være eneste forklaringen.

Siden batteriene i røykvarslerene våre ikke varer like lenge, har vi husket å bytte dem. Det gjorde mannen i dag, etter at vi i går satt og diskuterte hvor lenge batteriene på den lekebilen har vart, så kom vi på å bytte dem. Så ikke så galt at det ikke er godt for noe.

Og bare så det er sagt, jeg ville ikke vært den bilen foruten. Den har vært en så morsom ting å leke med for Sverre og nå Sebastian, at det kun er morsomt å se på egentlig. Elsker gleden til de små når de har det gøy!

Ha en fin støyfri uke!

Og følg meg gjerne på Instagram: @beatelarsen

Eller legg igjen en kommentar under her om du også har opplevd å få støyende leker til barnet i gave!

Her åpner Sverre gaven med bilen i.

Han ble glad ja. Så glad at han klappet og lo når han så den.

Ett år etter, når Sverre var 2 år, hadde bilen tydeligvis en sentral plass i stua fortsatt.