Ble så ivrig fotograf at jeg tryna forran alle småungene!

Påsken er over, minnene er sikret på digitalt minnekort, og ingen skal si at jeg ikke ga alt for å forevige fireåringens første skirenn!

Vi feiret påsken i Skåbu i år, på hjemstedet til farfar. Skjærtorsdag var det påskeskirenn for store og små, og selv om guttungen ikke har gått noe særlig på ski, meldte vi han på til den korteste distansen, 400 meter.

Han var superspent kvelden før og på morgenen før vi dro av gårde. Han gikk rundt som et stort glis hele formiddagen og var skikkelig klar for å gå fort på ski som han sa.

Mor var også klar!

Siden jeg ikke er noen særlig god skiløper selv, var det far som skulle gå sammen med han i løypa.

Jeg hadde selvsagt utnevnt meg selv til hoffotograf. Jeg var klar til oppdraget, og stilte med store varme vintersko på beina, en gammel anorakk og hadde både speilrefleks-kamera rundt halsen, mobilen i lomma, og et vanntett kompaktkamera rundt håndleddet.

Her skulle det fotograferes for å si det mildt! (Jeg er litt over gjennomsnittlig interessert i å forevige store øyeblikk, og podens aller første skirenn, er selvsagt et av dem!)


Skirennet starter

Jeg fikk knipset et par bilder av godgutten før han gikk til startstreken, men var ikke helt fornøyd. Tenkte det var best at jeg ble med på den lille turen rundt i skogen. Da kunne jeg jo tross alt knipse så mye jeg ville.

I startområdet var det trangt, og akkurat i det løpet startet, klarte jeg å plassere meg slik at min bedre halvdel nesten snublet, fordi jeg sto i veien. (Sorry kjære)

Det var bare å trekke litt lengre unna løypa, så var jeg klar igjen.

Det gikk bra et par hundre meter.

Så skjer det.

Ikke tenkte jeg på at det var ekstremt dyp snø der vi gikk, og at det kun var hard snø akkurat der løypa hadde blitt kjørt opp med skuter.

For i et fotografisk øyeblikk, der jeg knipser bilde nummer 78 cirka, så trår jeg igjennom snøen med venstre fot og faller grasiøst bakover i sakte film (det føltes i hvert fall grasiøst ut - NOT).

Foten blir helt begravd, og jeg står med den ene foten i snødypet, begravd helt til der solen aldri skinner, og den andre foten ligger i en merkelig stilling oppå den harde snøen.

Ikke kan jeg ta meg for med hendene heller, for jeg holder jo kameraet som ikke tåler vann, i den ene hånden, og mobilen i den andre.

Sverre ler og peker på meg. Gutten forran Sverre stopper opp for å se på meg. Noen voksne ler, og plutselig så er jeg flaskekorken i hele skirennet. (ikke at ungene gikk så fort fra før, men nå står alle bom stille, og grunnen, vel det er hun der ivrige fotografdama i dypsnøen).

Heldigvis er altså min bedre halvdel der for å hjelpe, og han får dratt meg opp fra snøen.

Jeg børster av meg det jeg klarer, og prøver å sette i gang løpet igjen ved å heie veldig ivrig, og late som om ingen ting har skjedd.

Ungene kom i mål (heldigvis var det ingen tidtakning…) og alle fikk fine medaljer!

Neste gang skal jeg stå på anviste publikumsplasser, og satse på å forevige skiløpet der i fra.

Her er et utvalg av de mange bildene den ivrige fotografen tok i løpet av påsken!

Ha en fin uke!


Sverre klar til start! 

Sverre startet midt i feltet, og holdt plasseringen helt til mål.

Det er godt å ha en pappa å holde i når man skal på skirenn for første gang!

Fireåringen var superkonsentrert når det gikk litt nedover. (og litt mindre motivert når det gikk oppover)

Stolt øyeblikk! Sverres første ordentlige medalje!
Resten av påsken gikk med til lek i snøen, og en av dagene arrangerte jeg påskeegg-jakt til stor fornøyelse for både små og store deltakere. Her finner Sverre et egg i buskene.


Sebastian og pappa før påskeegg-jakten.

Et godt gjømt egg!

- Se, det er godis i egget!! (Sverre er ikke så vant til å få godterier. Har ikke sett noen grunn til å introdusere han for det før det tvinges fram av seg selv)
Her har tante Linda fått nyss i at det ligger et egg ved bilen.


Et egg som venter på ny eier.


Sebastian likte å være ute på egg-jakt han også. Her med onkel Anders som har funnet sitt egg.

Årets påskeleke til utebruk var en gammeldags bob-leke som jeg selv husker fra min barndom. Sverre fikk den i gave hos mormor og morfar før vi dro til fjells, og den ble brukt hver dag. Vi lagde både små og store baner for den lille saken.

Ny leke, men mange barndomsminner allikevel.

Sebastian syntes nok at solen var litt skarp på fjellet, for selv om solbrillene var på, så lukket han øynene med en gang vi kom ut, noe som resulterte i lange soveøkter ute. (Og noen timers våkentid på natta…)

My man!

Imponerende skipark i familien Solberg. (Nei, bildet er ikke fra skimuseet i Holmenkollen)

Ingen påske uten påskeegg fra Pascal!


Alltid trygt på onkels fang!

Mens noen tok den første utepilsen, fikk Sebastian startet grillsesongen (eller grøtsesongen om du vil).

Sebastian og farmor.

Sverre klagde ikke over at det ble servert vafler til lunch! Her i flott genser strikket av farmor. Kusine Annabell i bakgrunnen.

E8A4BF8B-45F0-4C7F-BF0A7402EC398A4E-7B2E2F1B-B272-4297-8CE7E0B1BD4E104A

Kommentarer

Populære innlegg